Stjernefiskeren på Måneskjæret

Ytterst i havgapet ligger et lite skjær som heter Måneskjæret. Der bor Ebbe, en gammel stjernefisker med skjegg like hvitt som skum.

Når en stjerne blir for trøtt til å henge på himmelen, faller den ned i havet med et lite pling. Da ror Ebbe ut med håven sin av sølvtråd. Han fisker stjernen opp, tørker den med et ullskjerf og henger den tilbake der den hører hjemme.

Pling, sa havet. Plask, sa håven. Der satt den, sa Ebbe.

En natt fisket Ebbe opp en liten stjerne som skalv. «Hvor bor du?» spurte han. Stjernen visste ikke. Den hadde falt så fort at den hadde glemt det.

Ebbe rodde inn til land, der det sto et gult hus med lys i vinduet. Der bodde Tuva og Besta i sommerferien. Tuva satt i vinduet med tegneblokken sin, for hun likte å tegne himmelen før hun la seg.

«Kan du se hvor det mangler en stjerne?» spurte Ebbe gjennom vinduet. Tuva så på tegningen sin. Så så hun opp. «Der», sa hun og pekte. «I håndtaket på Karlsvogna. Der er det et hull.»

Ebbe holdt stjernen opp mot tegningen. Den passet akkurat. Stjernen sluttet å skjelve og begynte å skinne, først litt, så mye.

Denne gangen sa det ikke pling. For nå visste stjernen hvor den bodde. Den svevde opp og satte seg på plass i Karlsvogna.

Ebbe løftet lua til takk og rodde rolig hjem til Måneskjæret. Tuva tegnet en liten prikk til på tegningen sin, akkurat der stjernen satt.

Så la hun blyanten i vinduskarmen, krøp under dyna og så på himmelen til øynene ble tunge. Alle stjernene var hjemme. Og det var Tuva også.